Ensomhet, når jeg hører det ordet så ser jeg for meg ei gammel dame som sitter på kjøkkenet sitt med kaffen sin mens hun lengselsfullt stirrer ut av vinduet, og i bakgrunnen tikker en klokke som bevis på at tiden går uten at noe skjer.
Hva er så ensomhet. Ordboken definerer ensomhet som: ”det å være eller føle seg alene”, og dette kan nok stemme. Wikipedia har en litt lenger definisjon: ”Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom.” Jeg synes kanskje at den siste er mest treffende, men begge mangler: ”over tid”. Jeg tror nok at de fleste opplever at de gjerne skulle hatt mer kontakt med andre fra tid til annen, men samtidig tror jeg ikke at det føles som ensomhet før man har levd med den følelsen over en viss tid. Hvem har vel ikke følt seg ensom når man er alene på et ukjent sted? Men heldigvis så er denne følelsen så flyktig for de fleste at en ikke en gang rekker å registrere den.
Ensomhet er ikke det samme som depresjon, men jeg tror nok at ensomhet over lengre tid kan føre til både depresjon og ironisk nok en viss form for sosial angst.
Etter at jeg var gjennom en tøff opplevelse for et par måneder siden har jeg måtte innse at jeg er ensom. Foruten sønnen min og kollegaer når jeg er på jobb er det ikke mange jeg snakker med i løpet av en uke. Søsteren min er også flink til å ta kontakt, men jeg vil ikke bry henne hele tiden. Jeg har blitt nødt til å endre på mitt bilde av ensomhet, det er ikke lenger bare en gammel dame med en tikkende klokke, det kan være hvem som helst rundt oss. Vi reagerer nok ulikt på ensomhet. Jeg blir mer innesluttet og prøver å gjøre meg usynlig. Energien blir gradvis borte, hvorfor stelle seg eller vaske huset, ingen kommer til å se det uansett.
Tanken på å publisere dette gjør meg vettskremt. Ensomhet er jo fortsatt et stort tabu her verdens ”beste” land. Vi er vellykket når vi har mange nære venner eller en stor familie rundt oss. Selv når jeg hadde det som verst og legen min spurte om jeg hadde noen å snakke med så løy jeg og sa ”ja”.
Jeg tror at dette innlegget vil overraske en del jeg kjenner, for utad kan jeg nok virke både sterk og utadvent. Jeg tror at jeg blir oppfattet av andre som en omsorgsfull mor og en person som er flink på jobben. Hvordan kan jeg da ”kreve” at jeg føler ensomhet? Vel, jeg gjør det og det føles ikke godt.
Jeg bor i Oslo og går på jobb hver dag. Når jeg kommer hjem lager jeg middag for sønnen min, så er det tid for lekser og kveldstell. Etter at han er sovnet kommer tårene. Tårene over å sitte her alene kveld etter kveld. Tårene over ikke å ha noen å snakke med. Tårene over mobilen som aldri ringer. Og tårer for redselen for at resten av livet kommer til å være slik som dette. Jeg elsker livet, men jeg trodde at livet skulle være det å dele både gleder og sorger med andre. Nå deler jeg nok mest gleder med andre og da via facebook, jeg er rett og slett livredd for reaksjonen om jeg sier hvordan jeg virkelig har det. Jeg er redd for å bli avvist, bli stemplet som gal eller dypt deprimert, allikevel hadde det vært så godt å bli hørt av og til. I dag med alle sosiale media som finnes på nett er det også blitt mye enklere å virke vellykket. Det holder med å poste et smilefjes på nettet og alle tror man har det kjempebra.
Jeg er ikke ute etter sympati, det er ikke derfor jeg skriver dette. Det jeg ønsker er å prøve å bryte ned noe av tabuet og prøve å komme meg ut av denne sirkelen. Selv om det føles slik nå så kan jeg ikke tro at jeg er den eneste som føler meg ensom. Kan du ha flere på din venneliste som er ensom?
Etter at virkeligheten gikk opp for meg, har jeg forsøkt å finne årsakene til min ensomhet. Hvorfor sitter jeg her alene hver kveld? Kan jeg ha brukt for mye tid på skole og jobb? Kan jeg ha prioritert helt feil og dermed virket avvisende eller har mitt fokus på jobb vært en flukt for å slippe å ta ensomheten inn over meg? Kan jeg ha jobbet hardt for å bli godtatt. Jeg kunne sikkert forsøk å invitere folk på besøk, men er så redd for å få nei at jeg lar det være. En ting jeg har sett er at en litt dårlig økonomi gjør at man blir sperret inne i Norge, det finnes ikke så mye å finne på om man ikke en gang har penger til bussen og ensomheten i skogen savner jeg ikke. Har jeg feil interesser? Jobber jeg i feil bransje? Ser jeg sur ut? Er jeg kledd feil? Er det på grunn av at jeg innflytter? Virker jeg stille og innesluttet? Det siste kan nok stemme til tider, men det er rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg skal si til folk lenger. Alle de andre spørsmålene jeg har stilt meg selv de siste ukene har jeg ikke klart å finne noe svar på.
Jeg var også ensom når jeg bodde i Langevågen, men den gangen kunne jeg forstå det. Jeg hadde flyttet såpass mye og dermed mistet kontakten med mange, og de jeg hadde vokst opp med hadde fått seg nye relasjoner. Jeg viste derfor at jeg ikke ville miste noe om jeg flyttet til Oslo. Så lenge jeg var i utdannelse og veldig engasjert i jobben så gikk alt greit. Det var først nå som jeg opplevde mye vondt på samme tid at jeg våknet opp og så hvor tomt det er her. Sønnen min er mitt eneste lys i hverdagen.
Jeg klarer altså ikke å finne årsaken til min egen ensomhet, hvordan da skal jeg da komme meg ut av det? Hva kan jeg gjøre? Når jeg en dag får råd til det så skal jeg få meldt meg på et kurs, er jeg heldig så treffer jeg noen der, men det er jo en stund til jeg får råd, så hva gjør jeg i mellomtiden? Hvordan kommer man seg ut av ensomheten i voksen alder? For meg tror jeg den eneste løsningen er å flytte på meg igjen. Da kan man begynne med blanke ark og om ikke annet får man andre ting å tenke på for en stund og uansett trenger jeg nye vegger å stirre på. Jeg trenger nye utfordringer som igjen kan få meg til å glemme ensomheten og glemme frykten for å ta kontakt med andre og hvem vet kanskje er vi heldige og kommer til er sted hvor vi ikke blir like ensom som vi er her?
Vi går nå inn i den "koseligste" tiden av året, julen. For meg og sikkert mange andre er høytidene verst, og vi teller jeg dager til januar. Jeg gjør det jeg kan for at sønnen min skal få en fin jul, vi baker, pynter og lager julegaver, men uansett hvor jeg snur meg så ser jeg hva julen handler om, at familien og venner tilbringer tid sammen. All reklamen og seriene med fokus på familie og samhold gjør at jeg i alle fall føler meg enda mer utenfor i førjulstiden.
Jeg vet jo i likhet med mange andre i samme situasjon at det lureste ville jo vært å snakke med noen, men hvem da? Hadde jeg hatt noen jeg kunne snakke med hadde jeg ikke vært ensom. Det er veldig lett å komme i etterkant å si at: Ja men du vet jo at du alltid kunne ha snakket med meg. Kanskje kunne jeg det. Kanskje prøvde jeg men ble avfeid. Kanskje mistet jeg motet. Kanskje var du opptatt når jeg tok kontakt og glemte det etterpå. Så lenge ensomhet er så tabubelagt, krever det mye å skulle si det. Får man kontakt med noen ønsker man helst ikke å være til bry heller så man utsetter egne problemer.
Hva er så ensomhet. Ordboken definerer ensomhet som: ”det å være eller føle seg alene”, og dette kan nok stemme. Wikipedia har en litt lenger definisjon: ”Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom.” Jeg synes kanskje at den siste er mest treffende, men begge mangler: ”over tid”. Jeg tror nok at de fleste opplever at de gjerne skulle hatt mer kontakt med andre fra tid til annen, men samtidig tror jeg ikke at det føles som ensomhet før man har levd med den følelsen over en viss tid. Hvem har vel ikke følt seg ensom når man er alene på et ukjent sted? Men heldigvis så er denne følelsen så flyktig for de fleste at en ikke en gang rekker å registrere den.
Ensomhet er ikke det samme som depresjon, men jeg tror nok at ensomhet over lengre tid kan føre til både depresjon og ironisk nok en viss form for sosial angst.
Etter at jeg var gjennom en tøff opplevelse for et par måneder siden har jeg måtte innse at jeg er ensom. Foruten sønnen min og kollegaer når jeg er på jobb er det ikke mange jeg snakker med i løpet av en uke. Søsteren min er også flink til å ta kontakt, men jeg vil ikke bry henne hele tiden. Jeg har blitt nødt til å endre på mitt bilde av ensomhet, det er ikke lenger bare en gammel dame med en tikkende klokke, det kan være hvem som helst rundt oss. Vi reagerer nok ulikt på ensomhet. Jeg blir mer innesluttet og prøver å gjøre meg usynlig. Energien blir gradvis borte, hvorfor stelle seg eller vaske huset, ingen kommer til å se det uansett.
Tanken på å publisere dette gjør meg vettskremt. Ensomhet er jo fortsatt et stort tabu her verdens ”beste” land. Vi er vellykket når vi har mange nære venner eller en stor familie rundt oss. Selv når jeg hadde det som verst og legen min spurte om jeg hadde noen å snakke med så løy jeg og sa ”ja”.
Jeg tror at dette innlegget vil overraske en del jeg kjenner, for utad kan jeg nok virke både sterk og utadvent. Jeg tror at jeg blir oppfattet av andre som en omsorgsfull mor og en person som er flink på jobben. Hvordan kan jeg da ”kreve” at jeg føler ensomhet? Vel, jeg gjør det og det føles ikke godt.
Jeg bor i Oslo og går på jobb hver dag. Når jeg kommer hjem lager jeg middag for sønnen min, så er det tid for lekser og kveldstell. Etter at han er sovnet kommer tårene. Tårene over å sitte her alene kveld etter kveld. Tårene over ikke å ha noen å snakke med. Tårene over mobilen som aldri ringer. Og tårer for redselen for at resten av livet kommer til å være slik som dette. Jeg elsker livet, men jeg trodde at livet skulle være det å dele både gleder og sorger med andre. Nå deler jeg nok mest gleder med andre og da via facebook, jeg er rett og slett livredd for reaksjonen om jeg sier hvordan jeg virkelig har det. Jeg er redd for å bli avvist, bli stemplet som gal eller dypt deprimert, allikevel hadde det vært så godt å bli hørt av og til. I dag med alle sosiale media som finnes på nett er det også blitt mye enklere å virke vellykket. Det holder med å poste et smilefjes på nettet og alle tror man har det kjempebra.
Jeg er ikke ute etter sympati, det er ikke derfor jeg skriver dette. Det jeg ønsker er å prøve å bryte ned noe av tabuet og prøve å komme meg ut av denne sirkelen. Selv om det føles slik nå så kan jeg ikke tro at jeg er den eneste som føler meg ensom. Kan du ha flere på din venneliste som er ensom?
Etter at virkeligheten gikk opp for meg, har jeg forsøkt å finne årsakene til min ensomhet. Hvorfor sitter jeg her alene hver kveld? Kan jeg ha brukt for mye tid på skole og jobb? Kan jeg ha prioritert helt feil og dermed virket avvisende eller har mitt fokus på jobb vært en flukt for å slippe å ta ensomheten inn over meg? Kan jeg ha jobbet hardt for å bli godtatt. Jeg kunne sikkert forsøk å invitere folk på besøk, men er så redd for å få nei at jeg lar det være. En ting jeg har sett er at en litt dårlig økonomi gjør at man blir sperret inne i Norge, det finnes ikke så mye å finne på om man ikke en gang har penger til bussen og ensomheten i skogen savner jeg ikke. Har jeg feil interesser? Jobber jeg i feil bransje? Ser jeg sur ut? Er jeg kledd feil? Er det på grunn av at jeg innflytter? Virker jeg stille og innesluttet? Det siste kan nok stemme til tider, men det er rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg skal si til folk lenger. Alle de andre spørsmålene jeg har stilt meg selv de siste ukene har jeg ikke klart å finne noe svar på.
Jeg var også ensom når jeg bodde i Langevågen, men den gangen kunne jeg forstå det. Jeg hadde flyttet såpass mye og dermed mistet kontakten med mange, og de jeg hadde vokst opp med hadde fått seg nye relasjoner. Jeg viste derfor at jeg ikke ville miste noe om jeg flyttet til Oslo. Så lenge jeg var i utdannelse og veldig engasjert i jobben så gikk alt greit. Det var først nå som jeg opplevde mye vondt på samme tid at jeg våknet opp og så hvor tomt det er her. Sønnen min er mitt eneste lys i hverdagen.
Jeg klarer altså ikke å finne årsaken til min egen ensomhet, hvordan da skal jeg da komme meg ut av det? Hva kan jeg gjøre? Når jeg en dag får råd til det så skal jeg få meldt meg på et kurs, er jeg heldig så treffer jeg noen der, men det er jo en stund til jeg får råd, så hva gjør jeg i mellomtiden? Hvordan kommer man seg ut av ensomheten i voksen alder? For meg tror jeg den eneste løsningen er å flytte på meg igjen. Da kan man begynne med blanke ark og om ikke annet får man andre ting å tenke på for en stund og uansett trenger jeg nye vegger å stirre på. Jeg trenger nye utfordringer som igjen kan få meg til å glemme ensomheten og glemme frykten for å ta kontakt med andre og hvem vet kanskje er vi heldige og kommer til er sted hvor vi ikke blir like ensom som vi er her?
Vi går nå inn i den "koseligste" tiden av året, julen. For meg og sikkert mange andre er høytidene verst, og vi teller jeg dager til januar. Jeg gjør det jeg kan for at sønnen min skal få en fin jul, vi baker, pynter og lager julegaver, men uansett hvor jeg snur meg så ser jeg hva julen handler om, at familien og venner tilbringer tid sammen. All reklamen og seriene med fokus på familie og samhold gjør at jeg i alle fall føler meg enda mer utenfor i førjulstiden.
Jeg vet jo i likhet med mange andre i samme situasjon at det lureste ville jo vært å snakke med noen, men hvem da? Hadde jeg hatt noen jeg kunne snakke med hadde jeg ikke vært ensom. Det er veldig lett å komme i etterkant å si at: Ja men du vet jo at du alltid kunne ha snakket med meg. Kanskje kunne jeg det. Kanskje prøvde jeg men ble avfeid. Kanskje mistet jeg motet. Kanskje var du opptatt når jeg tok kontakt og glemte det etterpå. Så lenge ensomhet er så tabubelagt, krever det mye å skulle si det. Får man kontakt med noen ønsker man helst ikke å være til bry heller så man utsetter egne problemer.
